Stormen som blåste liv i Merethes beredsskapstanker

I 2011 feide ekstremværet «Dagmar» innover landet. Jeg for min del var strømløs i ca 3 døgn - 3 døgn - og jeg leide et hus som ikke hadde vedovn! I etterkant var det mye rop og anklager mot stat og kommune over dårlig beredskap, og jeg hylte med. Men kan all beredskap egentlig være det offentliges ansvar? Merethe er ukens gjesteskribent på Datsja.no

I dag favner også Merethes beredskapstanker kjøkkenhagen

Vi er ikke usårbare

Det at jeg alt brukte å supplere med gass til elektrisk oppvarming gjorde denne hendelsen mer levelig enn den kunne blitt. I 2012 las eg på VG: Alle må være forberedt på å greie seg selv ved en naturkatastrofe og Jens Stoltenberg uttalte : Det kan ta tid før du får hjelp fra myndighetene.

Tenk at en kan bli vippet av pinnen av noe sånt. Da tenkte jeg at mine formødrer/fedrer som levde for 100 år sida hadde rista på hodet av dagens samfunn, og hvor sårbare vi har gjort oss. Heldigvis hadde jeg ikke ansvar for små barn eller for eldre med dårlig helse disse dagene.

Det enkle er ofte det beste. Et dekke av fliskutt og tang demper ugress, gir mat til meitemarken, gjødsler jorda og hindrer uttørking.  

Er personlig beredskap mitt eller statens ansvar?

I etterkant var det mye rop og anklager mot staten, kommunen, og jeg vet ikke hva, når det gjaldt den dårlige offentlige beredskapen.

Og jeg hylte med, men for å være helt ærlig, hadde jeg en særdeles elendig personlig beredskap for meg og mine.

Og etterpå tenkte jeg: Aldri mer! 

Aldri skal vær eller andre omstendigheter ta meg så på senga når det gjelder å kunne greie seg selv ei tid.

Jeg hadde nok av mat i hus. Men jeg hadde ingen måter å tilberede den på. 

Jeg hadde masse telys. Og ved hjelp av dem fikk jeg faktisk laget både kaffe og varmretter.

I tida etterpå satte jeg meg fore å lære hvordan jeg kunne greie meg uten at det skulle bli et veldig stress om søster til «Dagmar», eller enda verre, om «svigermor til Dagmar» skulle gjeste landet vårt.

Hva som kan komposteres og bli til god næringsrik jord, er en konstant utforskning. Tilbake i gammel litteratur finner Merethe mye om både tang og fiskeslo på gjødselplanen. Å holde skadedyr unna er det mest utfordrende frem til komposten er brutt ned, men et kraftig nett kan løse mye.

Lytter til gamle menneskers erfaringer

Det sies at den som ikke kjenner sin historie, er dømt til å gjenta den.

Mine fremste kilder til lærdom var i møte med de gamle. De som hele sitt liv hadde satt sin ære i å greie seg selv. Slik jeg ser det, er det en sunn form for stolthet. 

Ikke misforstå; jeg er utrolig takknemlig for at vi lever i et land der vi kan få hjelp når hverdagen blir for tøff. Og at vi kan få god hjelp i fra myndighetene når det flasket seg helt for oss.

Men jeg vet at det er et stort potensiale når det gjelder min egen personlige beredskap. For det er jeg som har ansvaret for meg. Det er ikke en eller anna instans. Ansvaret er dypest sett mitt.

Når jeg har lest litt historie om hvordan matvaresituasjonen var i Norge før 1. og 2. verdenskrig, var det to helt ulike situasjoner. 

Før 1. verdenskrig var selvbergingsevnen i Norge veldig lav. Dette tok landet vårt lærdom av, slik at i mellomkrigsårene ble det bygget opp kornlagre i landet vårt. Også matvarelager. Nå er de fleste av disse lagrene dessverre avviklet. En annen fordel befolkningen hadde den gangen var kunnskapen om å dyrke og sanke i hage og natur - i dag vil det bli en bratt læringskurve for mange.

Alle kriker og kroker er i bruk og mange grønnsaker kan det høstes av hele året langs Stadt landet.

Realistisk tørrvarelager

Flere gamle har fortalt meg at det mest optimale, var å ha et spiskammers som rommet mat for 1,5 år - de begrunnet det med at de skulle greie seg til neste høst. Og hvis det ble uår, ville de da likevel greie seg i 2 år om de levde forsiktig.

Nå har ikke jeg planer om at jeg skal ha mat i hus for 1-2 år. 

Men det som har fascinert meg i min søken på kunnskap om hvordan de gjorde det, var måten de tenkte på - de visste de måtte stole på seg selv, være forberedt og ha masse kunnskap om sine lokale ressurser.

Det er dette jeg vil strekke meg mot.

Og det var slik jeg kom i gang med å tenke: Hva gjør jeg hvis ….……..skjer?

Men hva når spiskammeret er tomt?

Et matvarelager vil før eller senere ta slutt. På et eller annet tidspunkt må ny mat produseres dersom krisen varer over tid. Men kunnskapen om å så, høste og konservere er dessverre ikke kunnskap vi er født med. Så dette er noe jeg har prioritert å lære de siste årene.

Foruten å snakke med de gamle, finner jeg inspirasjon og kunnskap i bøker skrevet for 50-100 år sida. Ellers så er det jo mye festlig å finne på youtube. Temagrupper på facebook har også vært veldig lærerikt.

Plastkasser med lokk til lagring, er fantastiske små drivhus. Hele året dyrker Merethe ferske grønnsaker på verandaen. Med et mildt kystklima og lokk som kan justere luftingen etter været, er veksten upåklagelig

Tabbene som gir fruktbar læring

Det jeg har lært mest av er uten tvil mine mange feil, ja det er virkelig et tap at det er så vanskelig å lære av andres feil. Det hadde spart meg for masse tid om jeg hadde vært bedre på dette, men sånn er det.

Samtidig, hjelper det på hukommelsen min at jeg blir irritert over feila jeg gjør. Så sånn sett er det lettere å huske nederlagene i forhold til seierene.

Når det kommer til det å dyrke, har jeg ikke noe fagutdanning innen det, så det har blitt mange feil å huske på.

Vi forsikrer huset, bilen, hytta, bunaden og katten, men vi har ingen forsikring på mat. Jeg tenker at det er veldig naivt. 

Matforsikring finnes heller ikke, det er her kunnskapen om å dyrke kommer inn.

Kunnskap veier ingenting, så det er ingen tung bør å bære. 

Det å faktisk se for seg en situasjon der matressursene er enten knappe, eller blitt veldig dyre, tenker jeg kan være nyttig av og til. 

Jeg er ingen katastrofetenker, men mener at det er naivt å tro at det ikke kan skje ting her på berget som gjør at det kan være nyttig å ha tenkt igjennom noen tanker.

Grønnsakene bryr seg ikke om hva de vokser i. Plastkurver foret med plastsekker og fylt med hjemmeprodusert kompost er en renslig og produktiv måte å ha grønnsaker utenfor stuedøra.

For sikkerhets skyld

Hva gjør jeg hvis jeg blir strømløs? 

Uten vann? 

Hvis infrastrukturen får seg en knekk? 

Ikke tilgang på mat?

Jeg håper virkelig at jeg aldri trenger å finne det ut. Men det å forberede seg handler vel egentlig om å tenke ut svara på dette. Har en tenkt igjennom disse spørsmåla, så får en ikke så lett panikk. Det er vel en grunn til at arbeidsplasser og alle nødetater øver på ulike scenarier.  Sånn bare i tilfelle at det skjer.

Når jeg hadde ungene små, hadde jeg alltid med ei stelleveske. 

Der var det ekstra bleier, mat, salver, og klær. Det var sjelden jeg brukte mer enn et par av tinga i veska, men det å ha den veska med, gav meg ro for at hvis noe skulle komme på, så hadde jeg med ekstra slik at jeg kunne ta utfordringene på strak arm. 

Og det er omtrent slik jeg ser på dette temaet. 

Jeg håper jeg aldri får bruk for det, men om det skulle skje noe uforutsett, så vil jeg ikke få panikk. 

Fred i sjela er en god ting.

Purren trives hele året i Merethes hage og krever hverken nedfrysing eller annen lagring ut mot golfstrømmen.

Hagesenter uavhengig dyrking

Jeg har nok alltid vært interessert i å dyrke mat, men nå har det fått en litt dypere mening tror jeg. Og jeg er ute etter å lære meg metoder som ikke er avhengige av at jeg må kjøpe noe på et hagesenter.

Skal dette med dyrking av egen mat kunne bety noe i en eventuell vanskelig tid, holder det ikke at det er bare jeg som holder på.

Jeg syntes det er knallgodt med egendyrket mat

Hvis jeg i tillegg forteller at jeg så å si ikke vanner eller luker ugress, tror de fleste at det er for godt til å være sant.

Men i dette tilfelle er det ikke det.

Jeg vanner kun når jeg sår og når jeg planter. Med engang jeg ser det spirer eller at plantene «tar tak» så er det farvel på tilførsel av vann.

Dette er en av flere grunner til at jeg har valgt å dekke til jorda med organisk materiale. Det holder veldig på fukten. 

Jordekke med gress, tang og og fliskutt er en sentral del av Merethes tilnærming til en selvstellende, produktiv og enkel kjøkkenhage. 

Glad, smittsom hageberedskap

Jeg bruker ingen energi på å overtale andre til å begynne å dyrke noe selv.

Men jeg er gjestfri i hagen, og viser gjerne rundt når jeg får besøk.

De får se, lukte og smake om der er noe å ta av. 

Og det kan se ut som at det gir lyst til å prøve selv.

Jeg nevner selvfølgelig ingenting om at det å dyrke frem mat fra frø kan være avhengighetsskapende. 

Det finner de fort ut selv. Men da er det jo for seint.

På sikt vil jeg og prøve å lære meg hvilke ressurser som finnes lokalt ute i naturen. Og hvordan de kan utnyttes.

Men en ting av gangen.