Datsja — kjøkkenhage og feriested

En datsja kan være begge deler i det moderne Russland hvor annenhver borger er datsjaeier. 

Fenomenet er klart østeuropeisk og uten en vesteuropeisk ekvivalent, men det aner oss at det nettopp på den enkle datsjaen – arbeidsplassen (kjøkkenhagen) – er enormt mye vi kan lære; om dyrkingsteknikker, konsvering og oppbevaring av matvarer samt utnytting av ressurser. 

Hva er en datsja? Den russiske føderasjonens definisjon fra 1998 sier det slik: Et jordområde som enten er gitt borger (av arbeidsplass e.l.) eller kjøpt med tanke på ferie og hvor det er mulig å bygge hus og dyrke grønnsaker”. 

Ofte ligger datsjaene i forsteder av store byer eller i og rundt landsbyer. Tidligere har det vært mange begrensninger knyttet til hvor de kunne bygges, størrelse på hus og jordområde, hva som kunne dyrkes, osv. Etter Sovjets fall har disse reguleringene i stor grad forsvunnet og man kan snakke om et “datsjaboom” i Russland; alle vil ha datsja!

Det har eksistert datsjaer helt fra begynnelsen av 1700-tallet, men det er først de siste 100 årene at ordet datsja har siktet til det vi ser i dag. Ordet kommer av verbet davat′  ‘å gi’ fordi datsjaer opprinnelig var noe tsaren ga sine nærmeste. Peter den Store var først ute og bygde datsjaene i området rundt St. Petersburg hvor han selv hadde sitt palass. På den måten sikret han at alle hans nærmeste til enhver tid var i nærheten, også når de ferierte. Dessuten kunne han forvisse seg om at de førte en “europeisk livsstil”. Dette var jo et mål for grunnleggeren av den europeiske metropolen, St. Petersburg. 

Senere spredte datsjafenomenet seg til alle Russlands samfunnslag. Dette skjedde i andre halvdel av 1800-tallet når de store byene gikk fra å være “gigalandsbyer” til å bli preget av fabrikkpiper, røyk og høye bygninger. Jernbanen kom på samme tid og mange benyttet muligheten til å bygge seg et sommerhus en halvtimes togtur utenfor bykjernen. En samtidshistoriker skrev at Moskva omtrent lå øde på sommerstid. Datsjaene var nå mer nøkterne en de veldige datsjavillaene som tsarene likte å gi bort. Ofte tok man faktisk inn hos forstedsbøndene. Denne turismen ble hovedinntekstkilde for mange bønder som fikk det travelt med å bygge terasser og balkonger på alle deler av huset for å vinne flest mulig tilreisende. 

Men så kom Første verdenskrig og like etter Revolusjonen. Kårene ble trangere og de rikeste ble likvidert eller rømte landet. Jorda ble statens eie, husene ble brent, plyndret eller omgjort til vanlige bolighus. Den nye økonomiske politikken (NEP, 1921-1928) ga en ny oppsving for datsjafenomenet, men nå var det snakk om jordflekker med hus som ble gitt de viktigste kameratene, altså de viktigste personene i sovjetsystemet. Det oppstod på nytt datsjalandsbyer og disse flyttet seg stadig lenger og lenger fra selve byene. 

Først etter Andre verdenskrig ble datsja på nytt “allemannseie”. Datsjaene var nå av veldig ulik standard og størrelse, både når det gjaldt jord og hus, men datsja, det hadde man. Ulike reglementer fra staten ga til dels svært detaljerte retningslinjer for bruken av datsjaen. For noen gjaldt f.eks. en lov om å sette åtte epletrær og to pæretrær, men ikke ha ovn i huset. Man skulle altså ikke bo der året rundt. “Men”, som en russisk nettside sier “hvem fulgte vel alle reglene?”. Noen fikk datsjahuset til å funke til vinterbruk også, selv uten peis til veden. 

Etter Sovjets fall er som sagt disse strenge reguleringene borte og datsja er populært. Enten som arbeidsplass for å berge seg gjennom året, eller som feriested. Ja, eller begge deler, så klart. I dagens Russland har man en stor middelklasse som klarer seg greit, men helst med tilskuddet jorden på datsjaen kan gi. For andre er datsjaen selve livsgrunnlaget. De dyrker sitt eget og de dyrker så de også kan selge. En mindre, men kanskje voksende elite, kan fritt nyte dastjalivets skjønne idyll uten å sette en eneste potet. For dem er det kun et feriested.