Matvaresikkerhet - forsvarets, landbrukets og den enkeltes felles ansvar?

Datsja er ikke en politisk blogg. Samtidig er noen ting så viktige at alle, uavhengig av parti- tilknytning, bør tenke igjennom det. På samme måte som brannsikkerhet ikke hører hjemme som diskusjonstema på høyre - venstre aksen i norsk politikk, bør heller ikke matvaresikkerheten gjøre det. Når Forsvaret og landbruket nå søker mot hverandre for å se på matvare-beredskap, er det gode grunner til det.

Vurderte Datsjaene inn i russisk stabilitet

I 1999 kom Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) med rapporten: «RUSSLAND - MOT KAOS ELLER STABILISERING?». Rapporten vurderer stabiliteten i det russiske samfunnet og trekker blant annet frem at «tre fjerdedeler (av borgerne) har tilgang på en egen jordlapp (datsja)» Dette bidrar ifølge rapporten til den uregistrerte økonomien. Samtidig fungerer denne «uregistrerte økonomien som et slags økonomisk sikkerhetsnett, og som sådan virker den mot sosial ustabilitet. Et eksempel på dette er den betydelige andelen av mange familiers matkonsum som dekkes av produksjonen på egne private jordlapper». 

Fortsatt er kjøkkenhagen på Datsjaen en vesentlig del av den jevne russers matfat, - og de har kunnskapene til å øke egenproduksjonen raskt. Det gir det moderne Russland stor matvaresikkerhet.

Hva med Norge?

Ifølge en nyere lenke fra FFI, sier sjef for avdelingen Beskyttelse og samfunnssikkerhet, Janet Blatny, bla at tilgang til mat og vann hører til menneskers aller mest grunnleggende behov, og er dermed viktige forutsetninger for samfunnssikkerheten. Det er godt at Forsvaret ser det, - men ser vi det?

Det er et sunt tegn når det norske forsvaret nå i 2016 er bekymret for landets matvareberedskap, og ønsker å alliere seg sterkere med landbruket. Samtidig er det viktig å se tilbake på den 17 år gamle FFI rapporten, for også i Norge vil vesentlige deler av matvaresikkerheten i ytterste konsekvens måtte knyttes direkte opp til hva den enkelte innbygger og familie er i stand til å dyrke og høste, og hva vi som gode naboer kan hjelpe hverandre med. 

Åpen debatt — bedre beredskap?

Noe av dagens sårbarhet handler om jordbrukets avhengighet av drivstoff, strøm, handelsgjødsel og kraftfor. For hva om dette stopper opp? I en krisesituasjon vil vi ikke være 40% selvberget, slik vi tror. Virkeligheten er langt dystrere om vi mister tilgang på nødvendige innsatsfaktorer til vårt moderne landbruk. Hva skjer på en gård når strømmen blir ustabil og dieselen må rasjoneres, eller i verste fall blir borte? Vi har ikke lengre arbeidshester med tilpasset redskap, slik de hadde under forrige verdenskrig.

Landbruket vil i en reel krisesituasjon måtte gjøre betydelige omstillinger, fra produksjoner der maten nå i stor grad går via dyr - før den blir til egg, kjøtt eller melk, og over mot basisproduksjoner som poteter, korn og grønnsaker - altså helt på bunnen av næringskjeden. Produkter som i større grad kan spises direkte av oss mennesker.

Det er fullt mulig at vi igjen egenhendig blir nødt til å dyrke mer av det vi trenger, rundt eget hus eller på en leid jordflekk. - Men hvordan gjør vi egentlig dette? Hvor har vi som samfunn og enkeltmennesker beredskapslager av håndredskaper, frø og kunnskap for å dyrke vår egen mat? 

Selv tror jeg matvareberedskap i Norge kan planlegges og sikres aller best gjennom formidling av kunnskap om det moderne samfunnets matvare-sårbarhet. En større, mer åpen og ærlig informasjonsflyt mellom forsvar, landbruk, skole og befolkningen, - om hvordan matvare-situasjonen faktisk kan bli, - legger et godt grunnlag for gode beredskapsplaner. Og det trenger vi. For som Trygve Slagsvold Vedum en gang sa: «Blir det uro rundt maten, blir det uro rundt alt» Og hva gjør vi da?