Vi lever i overflod - men egentlig fra hånd til munn

Hva er mest bekymringsfullt ved dette bildet? - At eieren av den kreative høyskolen Westerdals blant annet har inndratt for mye skolepenger av studentene - eller at kornsiloene i bakgrunnen er ombygd til studenthybler? 

Bare så det er sagt; jeg er fullstendig klar over at verdens matvareproduksjon er god, at fedme er et økende problem og at færre sulter. Matvarer omsettes i dag ganske fritt i verden, og for Norges del er matvarene i mindre og mindre grad forankret i en lokal eller nasjonal produksjon. 

Som nasjon er vi avhengige av verdenshandelen - ja, den er faktisk blitt vårt «beredskapslager» av mat. Verdensmarkedet gir oss mulighet til å høste av hele klodens matvareproduksjon og hente varer der de til enhver tid er høsteklare og billigst. Dette gir en stor buffer og god tilgang på rimelige og ferske produkter. Flott? Så hvorfor problematisere matvaresikkerheten?

Paradokset

Matvaresituasjonen er i et historisk perspektiv ekstremt god, og samtidig - og dette er paradokset, - så er matvaresikkerheten historisk elendig.

Virkeligheten er at matprisene i Norge vil gå resolutt opp dersom vi får en betydelig avlingssvikt pga av tørke, flom eller radioaktivt nedfall over noen av verdens viktige jordbruksområder. Det samme gjelder dersom det bryter ut pandemier som ikke lar seg stoppe, eller om vi får et nytt vulkanutbrudd tilsvarende det som på 1700-tallet sendte verden inn i en ekstremt kjølig periode over flere år, - skjer det igjen vil det nå, som den gang medføre fatale konsekvenser for avlingene over hele kloden. Slik kan vi fortsette å ramse opp i forhold til kriger, terroranslag, folkevandringer osv. Er det urealistisk? Her må den enkelte svare for seg selv.

På deler av 50 tallet brukte en gjennomsnittsfamilie 40% av inntekten på mat, i dag bruker vi gjennomsnittlig10%. Hva om den globale mattilgangen tvinger prisene opp på et nivå nær det som var etter krigen? Hvordan går det da med lånet? På 50 tallet var fortsatt selvforsyningen fra kjøkkenhagen avgjørende for de fleste - Jeg tror det er realistisk å kalkulere med at den kan bli det igjen.

Det er ikke slik at det norske Stortinget kan vedta fravær av nasjonale og globale utfordringer som berører oss. Oljepenger på bok kan ikke kjøpe oss ut av utfordringer som vår felles klode står overfor. Penger er lite eller ingenting verdt når det ikke er mat på lager. Og, som Trygve Slagsvold Vedum sa, «blir det uro rundt maten, blir det uro rundt alt». Men hvordan kan vi unngå uro dersom mat blir mangelvare?

Bremselengde til matmangel

En kjedekollisjon i trafikken unngås når faktorer som fart, avstand, reaksjonstid og forventet bremselengde er tilpasset hverandre. Brannslukningsapparatet i huset har vi som hjelpemiddel for å bremse flammene til brannvesenet kommer. Hvor lenge vi klarer å bremse flammene avhenger blant annet utstyrets kapasitet og om vi vet hvordan vi best bruker det. Førstehjelpsskrinet har utstyr til å bremse en blødning inntil profesjonell hjelp kommer - hvis vi bare har utstyret og kan bruke det.

Hva er egentlig bremselengden til Norges matvaresikkerhet i dag? Hvor lenge har vi mat til befolkningen om noe alvorlig inntreffer? Vi har allerede gitt avkall på de fleste av kornsiloene som skulle være med på å gi oss en viss bremselengde så vi slipper å kollidere med akutt matmangel. Tilgangen på diesel og elektrisitet er avgjørende for å opprettholde den 30 - 40 % selvberging jordbruket kan gi oss. Hvordan er den beredskapen i dag? Det er ikke sånn at en bonde med 50 kuer begynner å melke for hånd når det ikke lenger er diesel til strømagregatet.

Vår matvaresikkerhet har i virkeligheten ikke lengre noen bremselengde og avstanden til matmangel er veldig kort om noe bråbremser i verdensmarkedet.

I en virkelig situasjon, der den nasjonale matberedskapen ikke kan gi borgerne det de trenger, vil vesentlige deler avhenge av hva du og jeg har i hus av tørrvarer, - og etter hvert hva vi klarer å dyrke og sanke selv i egen hage, på en leid parsell, i skogen, i vann og hav. Dramatisk, men vi kan klare det.

Derfor mener jeg det er klokt å ha en for plan for hvordan plenen kan gjøres om til grønnsakshage. Ved at flest mulig har et lite beredskapslager av frø i bunnen av fryseren, noen bøker om dyrking i hylla og noen hageredskap i boden og en alternativ «plan for plenen» vil det faktisk være med å øke den nasjonale matberedskapen.

Vi har gjort det før

Krigsutbruddet i april 1940 kom uventet på de fleste nordmenn. Omstillingen ble stor for de fleste. Det mest merkbare i hverdagen ble kampen for føden - og da særlig for bybefolkningen. På den tiden hadde Norge endatil en stor grad av nasjonal selvforsyning. Og med hesten som viktigste «motor» på gårdene, ble jorden pløyd og stelt som før. 

Utfordringen ble at mye av matimporten bråstoppet, og at vi plutselig skulle sørge for mat til tusener av tyske soldater i tillegg til egen befolkning. Men heldigvis, det tok ikke lang tid før små plener og villaeiendommer ble spadd om til produktive kjøkkenhager og selv Frognerparken ble lagt under plogen. Hagebrukslærer Sverre Østlie, skriver i sin bok om dyrking av grønnsaker og poteter i 1942:  «Forholdene tvinger oss. Som det nå ligger an, må hver ledige jordflekk nyttes til dyrking av disse vekster». Matvareberedskapen hadde den gangen tilstrekkelig bremselengde til å unngå alvorlig uro rundt maten. Og de klarte det.

Plen med beredskapsplan

Betydelige mengder grønnsaker ble dyrket i kjøkkenhager under krigen. Avlingskalkylene den gang tilsa at 100m2 kjøkkenhage kunne gi 400 kg kål/kålrot, 300 kg gulrot, 200 kg potet osv. Sammen med høsting av bær og fisking utgjorde dette en avgjørende forskjell for en familie. I dag ville dette for de fleste by på betydelige utfordringer for å komme i gang, men alt kan læres. Og det går an å ha en kjøkkenhageplan klar for en plen.

På datsjaene, disse små russiske hyttene og feriestedene, lærte den jevne Sovjetborger å dyrke effektivt mye av det familien trengte gjennom året. Men ikke bare da, - fortsatt har 3/4 av den russiske befolkningen tilgang på en datsja, og fortsatt dyrkes mye av maten for svært mange nettopp der. Dette er med å gi en grunnleggende mattrygghet og sosial stabilitet.

Selv håper jeg inderlig at vi aldri får bruk for verken brann-, førstehjelps-, mat- eller frøvareberedskapen vi har i hus. Men det ville være veldig naivt å basere matvaresikkerheten på at det aldri blir betydelige og svært merkbare svingninger i verdens matvareproduksjon. Vi kan ikke for alltid leve i overflod fra hånd til munn!