Aspargeshagen i Gudbrandsdalen
Far hadde en ustoppelig trang til å prøve det som egentlig ikke gikk - så derfor - og fordi han elsket aspargessuppe - plantet han asparges i kjøkkenhagen 350 moh ved Fåvang i Gudbrandsdalen. Etter snart 40 år gir plantene fortsatt avling.
Langt oppe i lia, med utsikt over Gudbrandsdalslågen, ligger mors og fars aspargeshage - slik den har gjort det de siste 40 årene.
Opplest og vedtatt som litt svak?
Kan det være noe med formidlingen tilbake i tid? «Asparges er ikkje svært hardfør …… til større dyrking kan det berre bli tale om beste strøk av landet der sumaren er lang og varm og vinteren ikkje for streng.» skriver hagebrukslærer Lars Underdal i sin bok Grønnsaksdyrking fra 1942. Riktignok presiserer Underdal ordet salgsdyrking, men i teksten ligger det en klar forståelse av at asparges er en sårbar plante mht å tåle tøffe vintere. Dette var nok tidlig en alminnelig oppfatning og Lysbakken presiserer det samme allerede i 1909, når han plasserer aspargesdyrking på «de mildeste egne i det sydlige og på Vestlandet.
Kanskje er det denne faglige stakkarsliggjøringen som er hovedårsaken til at aspargesplanter i innlandet ofte står plantet lunt og godt inn mot en vegg?
Krafige, friske og smakfulle fortsetter de å gi av sin frodige grøde til St.Hans - hvert eneste år - 5 mil nord for Lillehammer.
Som en litt skarp kontrast kan jeg enda huske vinteren 2010 i innlandet da gradestokken lenge krøp ned under -30C og vannrør frøs på 1,5 meters dybde - men neste vår, våknet fars og mors asparges til helt uskadd liv igjen.
I dag vet vi bedre, og stadig fler prøver delikatessen i nye deler av landet og det er i dag lett å finne litteratur om dyrking . Samtidig er det viktig å minne om at sortsvalg kan være en faktor som spiller avgjørende inn. Kjenner jeg far rett, hadde han fått frø fra en som kjente en som........ osv og siden tok han jo frø fra sine egne beste planter. Her ligger det altså et ukjent element av utvalgsarbeid.
En vakker illustrasjon av en asparges-rot fra Lysbakkens "Lærebok i havedyrking" fra 1909.
Selvsående og næringskjær
Når far og mor skulle utvide eller fornye et aspargesfelt, brukte de sine egne naturlig sådde frøplanter. Det skjedde ved at små planter som spirte mellom de store plantene, ble priklet over i potter og drevet litt ekstra en sommer før de igjen ble plantet ut på egen rekke. Far var raus med møkk i de nye bedene, noe plantene tydeligvis trivdes godt med - og her var nok han og de gamle læremestrene skjønt enige, for som Lysbakken skriver (før planting) at «Jorden dypbearbeides om høsten og gjødsles sterkt med porøs gjødsel» og så senere etter planting, anbefaler han «at dække jorden omkring plantene med et lag gjæret hestegjødsel eller tang …… (i tillegg kan) gjæret og fortynnet gjødselvann gjerne påføres ofte». Og så om ikke det var nok, foreskrives at «om høsten dækkes over sengen med et tykt lag gjæret tang eller hestegjødsel.»
Sånn skulle det se ut etter planting.
Med havsalt som ugressmiddel
Som den strand-planten den egentlig er, tåler asparges mye salt. Når far gikk lei lukingen, strødde han ut havsalt på aspargesrekkene. Jeg vet ikke mengden han brukte, men fungerte gjorde det.
Asparges neddynget i tang og tare i hagen til Anita S. Dietrichson på sørlandet. Hennes private bilde.
Asparges i innlandet
Våre gamle kloke hagebrukslærere var kanskje unødvendig pessimistiske på aspargesens vegne. Den har nok både en fremtid og berettiget plass i svært mange av våre kortsomrede innlandshager. Og når tungt hagearbeid ikke er så lett å utføre for mor lenger, fortsetter rekken med asparges trofast å gi sine praktfulle råvarer til hennes utallige festmåltider i huset i lia langs seterveien i Fåvang.
Gjødsling, luking og salting er opphørt for mange år siden, men asparges-rekken far plantet fortsetter å forbarme seg over mors smakfulle kjøkken hver forsommer.
Pryd og nytte
Noen god utnytter av dyrkingsarealet er ikke asparges i et beredskapsperspektiv, den gir ikke mer enn 150 til 500 kg pr daa, men plassert i bed og utkanter kan den med sitt lette vakre slør, fylle rollen som både nytte og prydvekst. Den kombinasjonen er alltid til glede.