For noen år siden begynte jeg å tenke på om det gikk an å utvide vekstsesongen litt - uten å bruke drivhus. Ja jeg vet, jeg blir ofte tiltrukket av såkalt umulige ting, men det er moro å prøve, skriver Merethe Lauen i dagens artikkel.

Aviser, stokker, flis, tang, kompost og jord blir fruktbart Hugelbed. Foto: Merethe Lauen

En ny måte å tenke på

Det mest konkrete som kom opp var å gjøre som de gjorde i gamle dager, nemlig å lage bed av fersk hestemøkk og halm, og utnytte varmen fra den. Det som i dag blir omtalt som varmbenk.

Men siden jeg er litt i overkant opptatt av at jeg skal bruke lokale ressurser, måtte jeg legge dette vekk. Her er ikke en hest i mils omkrets.

Jeg satt i timesvis og søkte på «Nettet». Og internettet er virkelig som et Bermudatriangel altså. Enkelt å komme seg inn, men mest umulig å finne veien ut igjen.

Men en dag snublet jeg over noe som ble kalt for hügelkultur. Det ble antyda at en kunne strekke vekstsesongen med 2 uker i hver ende. Dette her virka mest for godt til å være sant, for Hügelbed er et bed som er bygd opp av en haug med stokker - men det fungerer.

Bygges fra bunnen

Om en har stor arbeidslyst og god rygg, så kan en grave seg litt ned før en begynner å legge ned stokkene. Men siden jeg er en latmannsgartner har jeg kun gjort det en gang. Fordelen med det var at da fikk jeg jord jeg kunne legge oppå stokkene med engang. Eller for å si det som det var: Jordsmonnet var 10 cm, så det var disse torvene på 10 cm jeg snudde opp ned.

Slik jeg gjør det nå legger jeg stokkene rett på bakken. Gamle halvråtne stokker funker best. Men det er klart at når en har holdt på med dette her noen år, så er det ikke så mange sånne stokker igjen i nærheten, så da må jeg bruke nye stokker. De funker nesten like godt. Og på sikt så blir jo også de og gamle og halvråtne.

Jeg foretrekker litt tykke stokker i bunnen. Så har jeg mindre og mindre stokker/grener etter hvert som jeg bygger haugen. Jeg prøver å tette alle hull med kvister, gress og jord. Loven om tyngdekraften er veldig reell her. Finnes det en åpning mellom stokkene og kvistene, så kommer jorda til å renne ned i mellom dem.

Hugelbed blir til slutt en måte å gjøre det på - også når nye bed skal lages intill huset.

Bed alle steder

Jeg har laget sånne bed i dype groper, for å jevne ut terrenget i hagen, der det er for vått til å dyrke, i terrasser, der bakken er så bratt at det føles som en burde dyrket jorda på begge sider, og jeg har laget bed rett på noen fjellhyller, bare for å teste ut prinsippet om at de våte stokkene avgir nok fukt til det som dyrkes der. Resultatet både i tørke og mye regn, har overbevist meg om at dette funker.

Det at det finnes en måte å dyrke på som funker like godt i ulike typer problemvær, er jo verdt å legge seg på minne tenker jeg. En kan lage flate hügelbed, eller med en spiss. Lager en med spiss må en i så fall tenke på at bedet ligger nord/sør, sånn at plantene på begge sider får godt med sol. Fordelen med spiss er at en får litt større dyrkningsareal enn med flat hugel.

I tørke og regntid

Sommeren 2014 hadde jeg flere sånne hügelbed. Dette var den sommeren vi hadde sommer hele sommeren. Altså varmt og ikke noe regn. Men etterhvert ble jo denne vidunderlige sommeren et problem fordi det ble for tørt. Og mange gav opp sine hageprosjekter

Jeg fikk virkelig demonstrert hvor praktisk de hügelbedene var når det var tørt. Stokkene i bedet lå der som noen store vannreservoarer, og de sørget for jevn fukt til jorda hele tiden. Og kombinert med at jeg hadde dekket bedene med treflis, tang, lauv, gress og sånn, så fikk alle plantene nok vann. Jeg vannet bedene da jeg sådde, og da jeg planta ut, men med engang jeg så at det spirte, eller at plantene tok tak, så var det slutt på å tilføre vann. Og jeg fikk virkelig oppleve det som står i sangen: «nytt liv av daude gror»…

Etter hvert som sommeren svant hen, og høsten inntok hagen, tenkte jeg mest at dette her var for godt til å være sant. Veldig moro at det funka så bra når det var varm og tørt. Men hvor ofte har vi så tørre somre her på vestlandet lissom? Hva kom til å skje om vi fikk en normal sommer? Altså vått og kaldt, og med gjennomsnittstemperaturer omtrent som i desember? Det skulle jeg snart finne ut. For alt året etterpå var vi tilbake til normalen. Altså stabilt vått.

Om hügelbed funka fint når det var tørt, så funka det til min store overraskelse enda bedre når det var vått. Nettopp fordi tyngdeloven gjorde sitt sånn at vannet for ned mellom stokkene, så var det aldri noe opphopning av vann i disse bedene. Og til tross for usedvanlig våte somre i 2015/16/17 fikk jeg mine fineste poteter i disse bedene her.

Hugelbed er både tørkesterke og godt drenerende - de fungerer derfor i alle slags vær

Tynt utgangspunkt - fett resultat

Det har alltid vært for lite jord her i hagen, så det ytterste laget på nye Hugelbed blir nødvendigvis veldig tynt. For å komme i gang med noe, har jeg dyrket poteter på fattigmanns vis, dvs at jeg legger potetene på det tynne laget med jord, og dekker med noen never jord, aviser og gress. Etter hvert som potetene spirer og jeg ser hvor de står henne, legger jeg på mer aviser, gress og tang. Gjerne både 3 og 4 ganger gjennom sommeren.

Artig å ta opp sånne poteter, man bare løfter opp avisene, og under ligger de flotteste og reineste knollene noen kan ønske seg. Nesten som å lese avisa i 3D. En kunne vinklet det som at det var et problem med så lite jord, men det går fint.

Etter som årene går, øker mengden jord, men jeg må nok holde på noen år til før jeg har nok jord til å dyrke lang gulrot i bedene - da må jeg i tilfelle hente jord et annet sted - men til poteter, div kål, squash, asparges, jordbær, bringebær, løk, hvitløk, salater og div urter fungerer det veldig fint. En ting er sikkert - Hugelbed fungerer langt bedre en jeg kunne drømme om.

På historisk grunn

Før jeg begynte med Hugelbed, helt i startfasen av mitt kjøkkenhageprosjekt, falt det naturlig for meg å bygge jord med det jeg fant og samlet i naturen. På turer i skog, fjell og fjære hadde jeg alltid med meg sekk og poser som jeg plukket med meg alt mulig av tang, kvist, løv og jord som kunne bidra til mer mold på mitt tynne jordsmonn. Jeg gjorde det nok intuitivt. Når jeg siden har lest om «fiskeren Markus» i Gabriel Scotts roman Kilden, der det så levende skildres hvordan Markus anlegger sin kjøkkenhage, får jeg den gode følelsen av å sitte på skuldrene til de som gikk før oss og at det fortsatt er mye å hente i historien.

Selv om fiskeren Markus ikke bruker stokker, er det noe Hugelbedaktig over opplegget hans: «Hver dag bragte (han) et monn til haven - et lite grann jord fra en klove i sundet, litt sagflis, litt mose, litt sand eller tang. Det siste især var en god ting, da tangen holder på fuktigheten, så jorden ikke tørrer så lett. Dertil er det en ypperlig gjødning, som særlig poteten holder utav, men også rabarbra og kål og slikt. Ja, om ikke tangen var, så var her mang en skjærgårdsbonde som like så godt kunne gi opp straks.» «Alt dette stell bar som rimelig frukt. Markus fikk neper og gulerøtter, en hel kurv utav hver sort, han fikk løk og rabarbra og dill.»

Det ligger noe forunderlig historisk, klokt og fremtidsrettet i Hugelbedene. Ikke bare er det en god måte å dyrke på, det er basert på lokale fornybare ressurser, alle kan gjøre det og det er uendelig bærekraftig inn i fremtiden.

https://www.youtube.com/watch?v=GiaFrUa9T-I

http://www.permakultur.no/kalender-detaljer?wpcal-page=2&event=32

Hugelkultur - dyrkingsteknikken som forlenger sesongen