"Valdres" - Hvitløken fra munken Vladimir Ladik
Bak alle hvitløksorter som vokser rundt i norske hager finnes en historie. Hvitløken som nå går under navnet “Valdres” har en slik - en historie om to hvitløk som for 20 år siden ble med oss tilbake fra en forunderlig hviterussisk ortodoks munken og menneskerettsaktivist. For å skjerme ham har vi så langt holdt navnet hemmelig - nå er han død og tiden er inne for å fortelle mer av historien om møtet med munken Vladimir Ladik.
Vladimir Ladik. Fotografi fra nettet
Målet var et barnehjem
Vi var tre norske barnefamilier som sommeren 2001 - sammen med et lass av tørrmat, klær, maling, leker og mye mer - stuet oss sammen i en gammel buss og satte kursen mot et barnehjem i Hviterussland. En meningsfull og litt annerledes sommerferie for store og små, som også ble et overveldende og sterkt møte med livet til noen av de mest sårbare av de sårbare. Det var vanskelig å distansere seg når selv vi voksne ikke klarte å spise maten vi fikk servert eller når vi om morgenen våknet av stemmer fra barn som lå på alle fire, under myndig kommando av personalet, mens de luket kål- og bete-åkeren rundt barnehjemmet.
Barna i arbeid i barnehjemmets kjøkkenhage. Foto av papir foto. Privat
Eller når den tamme brunrotta vandret fra fang til fang og delte sin myke, varme oppmerksomhet mellom kontaktsøkende barn uten en mamma og pappa i verden. Og midt oppi alt det som rystende skrek mot oss, møtte vi lek, vennskap, takknemlighet, latter, håp, drømmer og varme. Livet er ikke bare sort-hvitt, og snart gikk dagene i oppussing av noen rom, bading og lek med barna.
To gode venner. Foto av papirfoto. Privat
Den rare utflukten
Vår kjentmann og kontaktperson Ola Østtveit, hadde et ualminnelig kontaktnett, noe som fort viste seg nødvendig når vi skulle passere grensen uten å måtte betale urimelig mye i smøring til korrupte og halvfulle tollere, eller når det skulle fikses små og store formaliteter underveis. Det ble i grunnen dyrt nok med fartsbøter - vi hadde jo utenlandske skilt på bussen.
En av Olas mange kontakter var den ortodokse munken Vladimir Ladik. Vladimir hadde i sin tid gitt sin personlige politiske støtte og velsignelse til Aleksandr Lukasjenko, siden Vladimir trodde Lukasjenko ville innføre demokrati og menneskerettigheter om han kom til makten i Hviterussland. Sånn ble det dessverre ikke. Og denne feilvurderingen gikk dypt inn på Vladimir som nå følte seg medskyldig, noe som igjen var med å føre ham inn i en eremittlignende tilværelse der det å be for land og folk - samtidig som han jobbet for demokratisering og menneskerettigheter gjennom sine skrifter og diktsamlinger - ble hans kall. Vårt mål med utflukten til Vladimir var derfor å formidle penger til trykking av skrifter han ville spre.
En annen verden
Om ikke møtet med det korrupte systemet og barna på barnehjemmet hadde vært nok til å riste oss ut av vårt trygge norske verdensbilde, så ble møtet med Vladimirs liv og virke en god hjelp til nettop det. Etter noen timers busstur, en ny fartsbot, en krokete skogsveg, en liten stopp der vi alle måtte gå ut før Ola og bussen alene skulle forsere en heller tvilsom bro, så noen nye kilometer før landskapet åpnet seg og små gårder kom til syne før vi endelig kunne stoppe ved Vladimirs lille kloster. En enkel liten gul stue med en smilende Vladimir og to nonner - en gammel svaksynt mor og hennes datter. Ikke spør meg om nonnene og relasjoner der i gården, men oppriktige var de alle tre i sitt risikofulle arbeid i et land styrt av en diktator som ikke tålte opposisjon.
Vladimir Ladiks lille “kloster”. Foto av papirfoto. Privat
Han grep dagen
Den lille stua var inndelt i mindre rom. I Vladimirs rom stod en seng, og over sengen hang hans egen likkiste. Ja, likkiste. Mannen var “reiseklar” og våknet hver dag med påminnelsen om at i dag lever jeg, takk for livet, grip dagen, gjør det du skal nå; i morgen kan det være for sent. En ikke helt uvanlig skikk blant noen av kirkefedrene.
Vladimir ved sengen med likkista over. Foto av papirfoto. Privat
Like overraskende som likkista, og ikke minst forvirrende, var samlingen av kosedyr ved fotenden av sengen. Hva i all verden mente han med dette? Mitt undrende spørsmål vakte ingen reaksjoner hos Vladimir som med samme selvfølgelige ro og varme fortalte at hele skaperverket var elsket av Gud og derfor trengte hans forbønn. De små kosedyrene var bare ikoner som minnet ham om at også dyrene hadde en helt selvfølgelig plass på bønnelista. Jeg trenger vel ikke å fortelle at mannen var vegetarianer og at jeg selv stod målløs tilbake. Ingen ting var hos Vladimir for stort eller for uanselig til at det ikke angikk Guds kjærlighet. For meg virket det som om kampen for menneskerettigheter og omsorgen for alt liv og den fortrolige samtalen med Kristus, for Vladimir var likeverdige deler av livets naturlige åndedrett.
I fotenden av sengen satt små kosedyr og minnet Vladimir om at hele skaperverket trengte hans forbønn og Guds omsorg.
Hvitløken
Livet som munk var spartansk og Vladimir sanket, dyrket mye av det han spiste og han fikk nok en del gaver. Utenfor hadde han sin kjøkkenhage, og midt ute i den stod et felt med flott kraftig hvitløk. Jeg visste at temperaturene i dette området kunne falle ned mot - 40 C om vinteren og at hvitløk settes om høsten. Så langt hadde mine egne erfaringer med hvitløk i egen kjøkkenhage i Vestfold vært svært variable og ikke noe å satse på. Kunne dette være en sort å prøve i Norge? Jeg stod lenge å studerte hvitløken før jeg mannet meg opp til å spørre Vladimir om jeg kunne få kjøpt en løk av han? Svaret var kontant nei, men jeg kunne få to, for Vladimir solgte ingen ting, selv ikke sine vakre tegninger. Sånn ble to løk gitt oss i hånden av munken Vladimir Ladik sommeren 2001 - med ønske om alt godt.
Blinkskudd. Her står jeg å ser mot hvitløken mens jeg tenker på om jeg kan driste meg til å spørre om å få kjøpt en løk. Til høyre Vladimir i samtale med andre i turfølget. Foto av papir foto. Privat
Til Norge
De første årene dyrket vi den hjemme i hagen i Stokke og prøvedyrket den på Gjennestad gartnerskole hvor jeg var lærer. Den ble også spredt litt blant elever og ansatte, og som et eksperiment ble den med til mine foreldres hage i Fåvang i Gudbrandsdalen. Uten noen tegn til vinterskader ble den derfor med Barbro og meg til fengselet i Valdres da vi flyttet hit i 2011. I min nye jobb skulle jeg blant annet bygge opp en gartnerivirksomhet i fengselets Arbeidsdrift der hvitløken fort ble viktig.
Så hva heter den egentlig?
Vi aner rett og slett ikke hva den egentlig heter. Øst-Europa er rikt på både gamle landsorter, nyere foredlede sovjetsorter, og mange av disse klonene ligner hverandre. Vel hjemme i Norge fikk sorten tilfeldige navn etter assosiasjonene til dem som fikk den av oss, slik som Munken, Klosterløken, Sibirsk, Gjennestad, Anders,, Russisk, Hviterussisk osv. Senere ble den kalt “Fengselsløken”, “Valdres” mm. Når vi etter noen år så at den kunne ligne litt på Aleksandra Smirnov, ble den en stund hetende det, før noen mente den var for ulik og at det heller kanskje var Estisk Rød. Og ikke før hadde den fått det navnet, viste også det seg å være usikkert. Så for å stoppe navneforvirringen skar vi for få år siden igjennom å bestemte at løken vi sprer fra fengselet i Valdres, og som kommer fra hagen til Vladimir Ladik, skal gå under navnet “Valdres” til det en dag foreligger en gentest som med sikkerhet kan si hva dens opprinnelige navn er. Vi tror også det ville gledet Vladimir om løken ble assosiert med et fengsel der fokuset så tydelig ligger på å gi mennesker som soner en ny sjanse i livet.
Barbro med “Valdres” dyrket på 910 moh i Valdres. Privat bilde
La oss ta vare på mangfoldet
Samme navneforvirring følger dessverre med de aller fleste gamle hvitløksortene fra øst, og vi kan bare håpe at det en gang i fremtiden kommer forskningsmidler øremerket gentesting. Enn så lenge må vi bare leve med at vi ikke vet og at de ulike sortene som dyrkes rundt i norske hager får navn ganske så tilfeldig. Vi vil oppfordre alle med “egne sorter” om å melde seg inn i KVANN (Foreningen for Kunnskap og Vern Av Norske Nytteplanter), bli med i deres Hvitløkslaug og registrere sorten sin der. KVANN gjør et svært viktig arbeid med registrering av plantemangfold og bevaring. “Valdres” er en god sort for norske forhold, men det finnes et stort mangfold fra Øst Europa med kloner som både er like gode og kanskje bedre enn “Valdres.”
Sortsmangfoldet i hvitløk er enormt. Torstein Jæger Dalen og undertegnede har i regi av KVANN kjørt noen enkle tekstfelt, men vi “skraper bare i overflaten” av varianter som finnes rundt i norske hager. Kanskje du sitter på en sort mange fler burde vite om? Privat bilde
Virusfri “Valdres”
Alle gamle klonformerte løkslag har med seg en del virus - virus som ofte er med å hemme veksten. For tre år siden fikk Datsja innvilget forskningsmidler til virusrensing av “Valdres”. I samarbeid med planteforskere ved NIBIO på Ås har de første virusfrie “Valdres-” hvitløkene nå sett dagens lys og oppformeres med tanke på å bevare sorten frisk for fremtiden. På sikt håper vi at flere av de gamle gode østeuropeiske sortene kan virustestes og i samarbeid med forskerne ved NIBIO kan bli renset ved behov.
Meristemplanter av Valdres i laboratoriet til Planteforsk ved NIBIO på Ås.
Vladimir Ladik er borte - men minnene lever
I alle år har vi unngått å bruke Vladimirs navn siden han levde i opposisjon og derfor risikerte mye. Først i fjor ble vi klar over at han allerede i 2011 ble erklært død. Så langt vi vet er det ingen grav etter ham og det er mye uklart rundt bortgangen. Vi vet at han vandret mye i skog og mark mens han ba for folk, land og alt som lever, og han kan ha vært utsatt for en ulykke i naturen, han kan ha blitt for politisk brysom, men det er også mulig at han har gått under jorden eller flyktet til et naboland. Det siste er en reell mulighet, og han kan derfor fortsatt være i live.
På tross av sin fromhet hadde Vladimir også levd et både rastløst og bulkete liv. Vegen frem til eremitt tilværelsen var mangslungen og ikke alle valg var like gode. I Hviterussland har han i mange kretser vært en skattet poet og ikke minst billedkunstner. Det er skrevet et par biografier om han og hans liv på russisk og et utdrag av disse jobber vår datter Maria med å lage et resymé av på norsk. For spesielt interesserte kan det bli mulig å få oversendt dette som vedlegg når det er klart.
Takk Vladimir Ladik for de to løkene, at du så tydelig minnet oss om at menneskerettigheter og demokrati ikke er en selvfølge, at naturen trenger vår omsorg slik vi trenger dens, at livet er større enn vi kan fatte og at kjærligheten tross alt er størst av alt.
