To hvitløk, en munk og et fengsel i Valdres

Det går en forunderlig vei fra de to hvitløkene vi fikk i handa av den varme, enkle, menneske-kjære og gudfryktige ortodokse munken i Hviterussland for snart 15 år siden - og til de 10 000 hvitløkene som høstes hvert år ved fengselet i Valdres. Her er noen bruddstykker.

Sommeren 2015 besøkte vi igjen et ortodoks klostermed kjøkkenhage og hvitløk.

Sommeren 2015 besøkte vi igjen et ortodoks klostermed kjøkkenhage og hvitløk.

Selvberging uten aldersgrense

Egentlig var turen til Hviterussland sommeren 2001, kun tenkt som en hjelpesending til et barnehjem, - og vi som reiste med den gamle, fullstappa bussen, var tre ganske vanlige norske barnefamilier som tenkte å bruke litt av sommerferien til oppussing av noen rom og litt lek med barnehjemsbarn. I utgangspunktet var turen for min del, like egoistisk motivert som idealistisk. - Helt til menneskene, livene og skjebnene berørte meg.

Ikke bare satte møtet med barna, den enkle maten og de nedslitte bygningene dype spor i store og små fra Norge - mer overveldende var det å våkne om morgenen, se ut av vinduet til de flere titalls barna som lå spredd utover kjøkkenhagen på sine knær, mens de luket mellom kålplantene. Her var begrep som barnearbeid et fremmedord, og selvberging og matauk en nødvendighet og selvfølge.

Tilfeldigheter - eller noe sånt

Som et av mange avbrudd dro vi en dag langt ut på landet for å besøke en ortodoks munk som vår reiseleder kjente fra tidligere besøk. 

Den skjeggete og forunderlige skikkelsen i munkekappe var tydeligvis båret av noe han opplevde som et livs-kall. Ikke bare brukte mannen tid til bønn for sitt folk og hjemland, like mye brukte han tid og krefter på å jobbe for demokrati og menneskerettigheter. Å jobbe for noe slikt i Hviterussland er ingen spøk, så navn og bilde lar vi være her, - men en varm og utrolig fascinerende fyr var han.

En selvfølgelig del av det enkle livet var kjøkkenhagen rundt den lille tømmerhytta - og det var der jeg fikk se de - midt ute blant kål og gulrøtter - står et lite stykke med frodig hvitløk. Nå må det sies at det var hvitløk i alle kjøkkenhager vi kjørte forbi, og som ellers i Øst- Europa er den helt vanlig, - men akkurat disse var ualminnelig friske, høye og kraftige. Om det var sorten eller dyrkingen, vet jeg ikke - men jeg klarte ikke å gi slipp på tanken om å få kjøpe med meg en løk til hagen hjemme i Stokke. En hvitløk som settes om høsten og overvintrer uskadd på temperaturfall ned mot minus 40, er uansett interessant for norske forhold.

Nå ble det ingen ting av handelen - for ethvert forsøk på betaling ble blankt avslått - men to friske, frodige planter ble varsomt løftet ut og gitt meg i hånda, med ønske om alt godt.

På 960 moh i Valdres

De to hvitløkene var neste år blitt til ti hvitløk i hagen vår i Stokke i Vestfold. Med et gjennomsnitt på 5 fedd i hver løk, ble det derfor allerede 3. høsten satt 250 fedd. Sorten klarte seg godt, og med utprøving hjemme hos mor og far i Gudbrandsdalen gjennom mange år, var jeg sikker da vi for 5 år siden flyttet til Valdres og tok med oss våre 1000 fedd fra Stokke til fengselets kjøkkenhage på ca 380 moh. For å få mer løk til den første sommeren, kjøpte vi i tillegg inn 1000 fedd av et par vanlige franske sorter fra en norsk frøleverandør. Det var da egenskapene for alvor viste seg. Neste vår dukket alle de hviterussiske uskadd opp av bakken, mens begge de franske hadde betydelige vinterskader.

Nå er alle andre sorter inntil videre glemt for vår del, og 10 til 12 000 hviterussiske fedd settes hver høst. Størrelsen er fin, og kvaliteten er ifølge vår egen kokk ved fengselet, lokale restauranter i Valdres og ikke minst kundene på markedet, meget bra. 

Etter en markvandring i fengselshagen med lokale bønder og små-dyrkere for snart 3 år siden, ble Margit Brattvold hektet på tanken om å prøve den på stølen nær 960 moh. Første år gikk veldig fint, og arealet har hun nå utvidet. Samtidig er flere i gang med mindre forsøk på støler og hytter i både Hemsedal og Valdres.

I høst satte Barbro og jeg 7 nye sorter, kjøpt på Hageland, for i småskala å se om det er andre varianter på markedet som bør tas med inn i varmen (eller kanskje det er riktigere å si inn i kulden), her inne i landet ved foten av Jotunheimen.

Vår hviterussiske hvitløk er mest sannsynlig den gamle, svært hardføre russiske sorten Alexandra Smirnoff - vi vet ikke - men for oss er det historien som betyr mest.

Sent om høsten og tidlig om våren

Franskmennene sier at «hvitløken skal settes på årets korteste dag og tas opp på årets lengste». Det må av naturlige grunner forskyves litt her. Men så fort kjøkkenhagen er tom for grønnsaker i begynnelsen av oktober, kjører vi på godt med møkk, blander den dypt inn og drar opp driller med jord som feddene settes i. Vi bruker 70 cm rad-avstand, 10 cm mellom feddene og ca 5 cm dybde. 

Barbro setter hvitløksfedd i kjøkkenhagen vår i begynnelsen av oktober.

Barbro setter hvitløksfedd i kjøkkenhagen vår i begynnelsen av oktober.

Utfordringen er når frosten kommer tidlig. Et år kom den brått på oss i slutten av september, og hvert fedd måtte settes med spett gjennom den begynnende telen. Men det gikk.

Så fort snøen trekker seg tilbake om våren, dukker de lilla spirene opp av bakken, mens jorda enda er frossen. De vokser fort, og i slutten av april kan de være 10 cm. Rundt 17. mai ligger de ofte på 40 cm, og når blomsten høstes i slutten av juni, er planter i god vekst ofte mellom 80 og 90 cm høye.

En hvitløk - to produkter

Jeg skriver høstes, om blomsten som plukkes av i slutten av juni - det har sin grunn. For å få størst mulig løk under bakken, må blomsten fjernes så fort som mulig. Det er viktig at planten får konsentrere seg om en ting. Men blomsten er også i seg selv et fantastisk produkt.

De første årene knep vi blomsten av og kastet den, helt til vår kokk på fengselet begynte å lage hvitløksblomstpasta av den. Med olje, salt og foodprosessor omdannes de grønne, møre blomsterstilkene til en ganske holdbar, rå pasta som kan brukes til alt der hvitløk ellers passer.

Hvitløksblomsten høstes når stilken har snurret seg en omdreining.

Hvitløksblomsten høstes når stilken har snurret seg en omdreining.

De to siste årene har lokale kokker begynt å kjøpe blomsterstilkene som de er, og bruker de som smørdampet eller på andre måter som garnityr. I fjor startet etterspørselen blant private, som kunne kjøpe den i småposer på «ærlighetens marked». Mest interessant av alt var at vi i kjøleforsøk, har lagret ferske hvitløksblomster fra månedsskiftet juni/juli til månedskiftet oktober/november - og de holder godt.

Til dere som er litt inne i plantebiologi, må det sies at denne «blomsten» egentlig ikke er en blomst, men en rosett med småløk (en luftløk). Ønsker du å lage mange nye løk, kan blomsten med fordel henge på og du har mengder av småløk å sette. Dette at den ikke er en kjønnet blomst, gjør at den mest sannsynlig heller ikke utvikler etylen, som er den aldrings/modnings-gassen som normalt vil gjøre det vanskelig å oppbevare blomst og frukt over lang tid.

Hovedproduktet er løken, og den tas opp her i Valdres mellom 5. og 15. juli. Med greip går vi dypt ned på siden av løken og vipper hele planten opp. Løken /planten vaskes, og det ytterste laget på hver løk fjernes så løken blir hvit. Røttene skjæres så av, og hele planten legges til tørk et luftig sted under tak.

Mot midten av august er næringen fra bladene trukket ned i løken og gresset kan skjæres av eller vi har det på så vi kan flette hvitløksfletter.

La løkene tørke med gresset på, så trekker de til seg opplagsnæringen fra bladene.

La løkene tørke med gresset på, så trekker de til seg opplagsnæringen fra bladene.

Ringen er sluttet

Ved fengselets 30 års jubileum høsten 2015 tilbød fengselet kurs i hvitløksdyrking og fletting - med innsatte som instruktører. Å se trygge, stolte innsatte instruere og veilede lærevillige hobby-dyrkere i kunsten å flette en pen hvitløksflette, gir mening til historien. Og varme, takknemlige tanker går tilbake til en enkel munk i Hviterussland, som hadde viet sitt liv til bønn og grunnleggende menneskerettigheter. Hans ønske var alt godt for de to løkene, og slik ble det.

Gartner Anders Nordrum