Karvekål - en glemt grønnsak?
Karvefrøene kjenner vi alle, men hva med karvebladene? "Karvekål var helt vanlig mat", sier gartner Borger Holm, og tar en bit av et karveblad, mens han forteller om barndommens halv-ville vårgrønnsak.
Fersk karvekål som salat, suppe eller stuing er en nydelig smak av vår. Karvekål er en tidliggrønnsak med stort potensiale i kjøkkenhagens tidligste våravdeling.
Så ble den bare borte
"Om våren løp vi ungene rundt og samlet karvekål til mor - hun lagde nydelig stuing av den, som tilbehør til middagen".
For ikke lenge siden var plukking av karvekål en selvfølgelig og innarbeidet del av folks matauken. Går vi tilbake i tid, ser vi at karvekål (karveblader) var mye brukt over hele landet og den er mye omtalt både i eldre dyrkings- og oppskriftsbøker. Hvorfor den ble borte kan vi bare gjette oss til - men borte ble den - for de aller fleste - selv om noen som Borger fortsatt lager karvekålstuing eller karvekålsuppe på vårparten.
Borger Holm høster fortsatt fra sin ville bestand av karve langs låvebrua. Mor stelte nok litt mer med de, sier han. Hun pleide å grave opp røtter å plante de et sted de fikk bedre forhold. Men den er en plante som klarer seg selv om det er karrig.
Med sin naturlige utbredelse over hele landet, bør det for de fleste av oss være lett å finne lokale frøplanter og etablere en egen bestand i utkanten av hagen, eller så den som toårig bladgrønnsak i kjøkkenhagen.
Den må ha blitt verdsatt
Margrete Willoch er en av de med erfaring som forteller at hun i blant høster viltvoksende, både blad og rot, om våren eller forsommeren - til god suppe eller stuing. Hver gang den kom på bordet, siterte hennes far en liten versestubb:
"Hva er vel sang av lerken,
hva er vel duft av hegg
imot en dyp tallerken
karvekål med egg?"
Hvem er egentlig karvekål?
Når vi står der med en grønn eng av karve, hundekjeks og ryllik, er det lett å bli usikker. Men ser vi dem ved siden av hverandre, er de lette å skille.
Til venstre Karve, i midten Ryllik og til høyre Hundekjeks. Rylliken er spiselig, men kanskje litt spesiell på smak. Hundekjeks derimot er ikke en plante man bør spise mye av.
Det er mulig å forveksle dem, men forstørrer du bildet opp, er det vesentlige forskjeller. Karvens blader står rett over for hverandre på bladstilken, hos rylliken står de annenhver, mens hos hundekjeksen er sidebladene vesentlig større. Men ingen av disse er giftige. Størst er faren ved forveksling med hundepersille, siden denne er giftig. BRUK ALLTID EN FLORA NÅR DU UTFORSKER VILLE VEKSTER.
Karveblomsten har en lett rosa farge (midten). Skal du senere kjenne den igjen på frøstadiet, bør du smake deg forsiktig frem. Det er aldri vanskelig å gjenkjenne karvesmaken.
Dyrking
Egentlig er det bare å høste frø fra vill karve og så så det ut på et område av plenen du lar være å slå. Men skal den fungere som grønnsak, er det klokt å lytte til gamle dyrkingsråd. Dette skriver hagebrukslærer Lars Underland i 1942: "Karve vokser best på moldrik jord som holder godt på fuktighet. Gjødslingen er som til middels kravfulle grønnsaker (feks gulrot). Karve kan dyrkes som to eller flerårig. Vi sår i mai på rader med 55 cm mellom radene. Vil man dyrke den som toårig, tynnes de ut til ca 15 cm mellom plantene. Alle planter vil da gi frø andre året og etter frømodning dør plantene. Sløyfer vi å tynne, vil en del av plantene bli for svake til å gi frø andre året, de overvintrer videre og gir frø tredje året. Frø som drysser andre året, kan spire å gi frø 4. året. på den måten kan kulturen bli flerårig."
"Er plantene kraftige fra våren av, kan man høste en del blader til karvekål, men man må ikke høste for mye, det vil svekke plantens frøproduksjon. Selger man større mengder karvekål, bør man ha et eget stykke til dette på en varm og tidlig plass." Så langt Underland.
Oppskrifter
Til eldre kulturplanter, er det ofte mye å hente i bøker som "Frøken Scønbergs koke og syltebok". Vår er fra 8. opplag i 1938, men vi vil tro tidligere utgaver inneholder like mye om karve, siden karven frem til da hadde vært en viktig grønnsak over hele landet.
KARVESUPPE (for 6 personer)
Ingredienser: 150 gr karvekål. 50 gr smør. 50 gr mel. 2 liter kjøttkraft. salt. Rens og vask kålen, hakk den så fin som mulig. Rør smøret og melet sammen i en gryte, ha i den småhakkede kålen og spe litt etter litt med kraften. La suppen småkoke i 10 minutter.
KARVEKÅLSTUING
Hun skriver ikke om stuing, selv om dette var vanlig. Men ut i fra hvordan stuing ellers blir laget, bør utgangspunktet være som med suppen, bare med mye mindre væske.
HERMETISK KARVEKÅL
Rens og vask karvekålen, forvell den og hakk den ganske fin. fyll den i glass, hell saltoppløsning over og steriliser den ved 100 C i 60 minutter.
TØRRET KARVEKÅL
Rens karvekålen, la den få et oppkok i saltet vann (1 ts salt pr liter vann). Legg den på en sikt og hell straks kaldt vann over, la vannet dryppe godt av og legg så karvekålen tett utover platen i stekeovnen - men ikke for meget på hinannen. Begynn med 80 C og la temperaturen synke til 60 C.
I et matvareberedskapsperspektiv er mange ville og halvkultiveret mat-planter viktige å merke seg. Karvekål er en av de halvkultiverte vi alle med fordel kan bli bedre kjent med og kanskje bygge opp vår egen "naturlige" bestand av. Som hermetisk eller tørket kan den flettes inn på middagsmenyen gjennom hele året.