Ugress som ressurs

Det kommer alltid nok, de gror fort og klarer seg godt samme hvordan sommeren er for det jeg ellers tenker å dyrke på åkerlappen min. Birthe Lill Thorvaldsen er gjesteskribent og deler av sine tanker og erfaringer med ugress som resurs.

Både vassarve, brennesle, løvetann og geitrams har sine matnyttige sider.

Over alt

Selv skvallerkål, kveke og brennesle som ofte etablerer seg i staudebed eller under noen busker og er vanskelige å få bort, har sine gode sider. Spesielt skvallerkålen som lager tykke matter av røtter i lag nede i jorda kan bli et stort problem, og det ikke skal store rotbiten til for at nye svallerkålplanter blir til, - men jeg har valgt å se på de som en ressurs. 

Om ikke alt er interessant i salaten, så er det allikevel mye ugress som kan nyttes som matvekster.

Luker til suppe

For mange år siden fant jeg ei bok, og siden flere, om å sanke ville vekster og bruke dem i maten. Nå har vel det her blitt moderne, for jeg leser om det alle steder. Men ugresset i åker og hage, det er det også praktisk å finne bruksmuligheter for. Tidlig på våren kommer skvallerkålen opp, og da blir det noen nydelige supper her. De små nye bladene smaker litt selleri-aktig, og jeg plukker så mye jeg kan sammen med det andre jeg klarer å finne like tidlig som den. 

Jeg har en basis-begynnelse på den, som kan varieres etter det man har. Jeg surrer potet, gulrot, løk og litt i smør i ei gryte, det skal ikke bli brunt. Så tar jeg en haug med grønt, skvallerkål, gressløk, brennesle, løpstikke, hvis den har kommet seg opp, og ellers det jeg finner i hage og drivhus. Hakker det opp litt, og har det i gryta sammen med en tørka chili, eller chilikrydder. Det lukter helt fantastisk. Når det grønne har falt litt sammen, har jeg i vann og buljong i passe mengde. Og når alt er mørt, bruker jeg stavmikseren på det og har i en skvett fløte. Serveres med hardkokte egg og nybakt brød. Det blir knallgod suppe, og er de første hjemmedyrka vitaminene her om våren.

Ung meldestokk er en ganske nøytral og god erstatning for vanlig salat.

Salater

Når meldestokken spirer i drivhuset, da spiser jeg ugresset som det er, for de plantene smaker nydelig. Passer i omtrent alle salatblandinger, og koster ikke verken tid eller penger å gro. De må ryddes bort uansett. Jeg lar noen vokse ferdig, fordi jeg har begynt å samle frøene deres litt lenger utpå sommeren. Det var etter at jeg hadde kjøpt quinoafrø, bestilt fra det store utland, og sådd med forhåpninger om superfood i min egen hage. Jeg kunne ikke forstå at de ikke spirte, og så var det så merkelig at meldestokken kom opp i ei rett rad. Et søk på nett fortalte meg at dette måtte være søskenplanter i planteverdenen. Og frøene til den ene kan sikkert brukes som den andre, så jeg tok dem inn og tørka dem, og de passer fint i brød og knekkebrød.

Jeg har også en litt annen type av den, som jeg eigang har kjøpt frø til, som nå gror heilt selv rundt om. Den er rød og smaker litt salt, nydelig i alle salater, men frøene er litt verre å bruke fordi de har en slags rund vinge jeg ikke tror vil fungere så bra i maten. Jeg kommer heilt sikkert til å prøve eigang, hvis jeg skulle gå tom for annet ugress eller kjede meg lenge nok.

Mat er kanskje ikke det første man tenker på når en slik vassarve tue dukker opp. Men den er både spiselig og helt grei på smak.

Historisk bruk

Kveka har jeg alltid samla alt sammen av, røtter og alt, og gitt det til hønene for at det ikke skal komme opp i åkeren på nytt. De spiser alt ugress med stor appetitt. Under krigen brukte mange kvekerøttene til å drøye melet med, så jeg antar at de har vært brukt i gamle dager, akkurat som det var mange som kokte suppe på meldestokken om våren.

Vassarv er veldig populær i hønsegården, og det skjønner jeg godt for den smaker omtrent som en mild salat. Spesielt før den blir for stor.

Løvetann skal være noe av det sunneste man kan spise, men den smaken er det ikke så lett å venne seg til. Heile planten, inklusive rota er spiselig. I urtemedisin regnes den ofte som en «mirakelplante". Hvis den livskraften kan smitte, så spiser jeg noen blader i salaten, og strør noen gule kronblader over til pynt. Når kronbladene er tørka, gir de en ganske god te, og de er ikke bitre, det er det bare det grønne som er.

Brennesle er nesten verdt et kapittel for seg selv. Av svært mange grunner, ikke minst den sviende følelsen når du er uheldig. Men den er veldig sunn, kommer av seg selv og vil helst ikke flytte igjen, så det er bare å finne hansker og plukke i vei. Den kan man klippe heilt ned, så det kommer det fine nye skudd heile sommeren. Jeg har hørt at frøene også er flotte i mat, men det er nok best å ikke satse på en slik produksjon, for de sprer seg lett. Fuglene spiser alle ugressfrø, og så kommer de ut igjen under busker og trær der fuglene har hatt en pause. Fiks ferdig med startpakke av gjødsel og med masse livskraft og mot. Det beste man kan gjøre er å spise mest mulig selv! 

Takk til Birthe Lill Thorvaldsen for interresant artikkel om et viktig emne. Ønsker du å lese mer om ugress som mat, er det lurt å google Grønn mann Stephen Barstow mener vi bør spise åtti ... - Ren Mat eller gå inn på nyttevekstforeningens sider.