Slik dyrket de pepperrot for 100 år siden
Siden 1500 tallet har pepperroten vært her - Norges svar på wasabi - som mesterkokken Kjartan Kjelde ynder å kalle den. Men med sine glupske og uregjerlige røtter kan den være en utfordring å dyrke, bruke og ikke minst å bli kvitt. For over 100 år siden hadde de kontroll og gode avlinger, det er det noe å lære av.
Hagebruksbestyrer Lysbakken
Er mannen bak «Lærebok i havedyrking» fra 1909. Her beskrives dyrking av denne villstyrige grønnsaken i detalj og det er god grunn til å tro at det fungerte godt, selv i vekselbruk med agurk og sellerirot, slik han anbefaler. Nøkkelen er å dyrke en og en rot - liggende - der utgangspunktet er tynne røtter fra gamle planter. Vi kan altså begynne med den forvokste planten mange av oss har.
Mer om pepperrot?
Boken til Lysbakken har datidens dansk/norske språkform, undertegnede har derfor valgt å oppdatere språket, med de mulighetene for feil som ligger i det - men vi prøver noen sentrale utdrag. Interesserte kan forøvrig være heldige å finne boka på antikvariater. Søker man mer kunnskap om pepperrot og andre grønnsaker er organisasjonen KVANN/Norwegian seed savers en kilde til både kunnskap og plantemateriale. Det engelske navnet horseradish er forøvrig et godt navn å søke på og Stephen Barstows bok "Around the World in 80 plants" er en av kildene det er vel verdt å søke i. Les omtalen av Barstows bok i Skog og Land.
Formering
Pepperrot formeres av de lange rot-tegene (lange tynne røtter) du finner på eldre planter. Når vi tar disse røttene opp om høsten eller våren, må vi sørge for å få med absolutt alle rotbiter (de formerer seg som kveke red.). Til denne jobben er det best å bruke greip, så ikke tegene blir skjært i stykker. Plukk ut de lengste tegene. Før de plantes igjen, må du fjerne alle siderøtter på hele lengden, unntatt på nederste spiss. De groveste siderøttene må skjæres vekk med kniv, de små fjernes ved å gni forsiktig med en ullfille. Huden (barken på rota) må ikke skades. I den øverste enden, hvor bladene skal vokse ut, må det ikke gnis.
Dyrking
Pepperrot krever mye næring om de tynne tegene skal nå frem til tommelfinger tykke røtter i løpet av sommeren. Lysbakken anbefaler kraftig velgjæret kompost. Bland komposten godt inn i sengene/fårene og jevn til overflaten. Merk opp rader med 60 cm avstand og grav ca 10 cm dype furer. Rot-tegene legges i bunnen langs furene. Den nederste rot-spissen plantes loddrett ned i furens bunn, så legges resten av roten horisontalt i furen. Den øverste enden(bladene), bøyes i en kort krok oppover, til den når omtrent akkurat til jordoverflaten, og jorden pakkes så godt rundt på alle sider, så roten blir liggende i samme stilling. Den neste tegen legges så 10 cm fra den første toppen osv, hele raden bortover.
Gjennom sommeren
Fra den øverste enden kommer snart bladskudd. Blir det for mange av disse, fjernes de minste slik at kun de 2-3 største blir igjen. Hold rent for ugress. I juli skal røttene ettersees og renses for siderøtter. Jorden graves til side og med en skarp kniv og en ullfille fjernes både de store og små siderøttene langs hele lengden, unntatt i den nederste enden. De legges så tilbake i riktig stlling og jorden pakkes godt rundt igjen.
Høsting og lagring
Pepperrøttene opptas senhøstes. Bladspirer skjæres vekk og teger tas av og oppbevares nedgravd i jorden til våren, da de anvendes til ny formering. Hovedrøttene oppbevares nedgravd i fuktig sand i kjelleren, eller i haug ute.
Blir ikke pepperroten tykk som en tommelfinger på en sommer, må den stå en sesong til.
Elevens kommentar
Vår bok er tydeligvis brukt av en flittig elev - den er fylt med notater. På slutten av kapittelet skriver han at «mange som driver med pepperrot siger at det lønner seg godt». Men mest interessant er kanskje tegningen litt lenger opp i kapittelet som skisserer en annen måte å utnytte bedet på. Alle rot-spissene er plassert i midten og blad-endene kommer ut på kanten. Det begrunnes ikke, men viser oss i alle fall flere nyanser. Og det er dette, vår evne til å gjøre ting på stadig nye måter - samtidig som vi lærer av de som gikk før oss - som gjør dyrking så interessant og som gjør kjøkkenhagen til en større og større matpakke.